sofiekb - Jente, 19 år, bor i Oslo. For tiden studerer jeg ved Westerdals Oslo Act! På fritiden bruker jeg mye tid med venner, familie og kjæreste. Jeg er opptatt av klær og utseende, stiller ofte spørsmål som "hvorfor ikke" og "hva er galt med det"
Forside Add meg Om meg Kontakt

Dette er så rart

Dette er noe jeg tenker så mye på. Det er nesten så det irriterer meg litt, haha. Jeg tar trikken til skolen hver dag, selvom jeg egentlig kunne gått.. jeg er lat og hater å gå. Hver eneste gang jeg går på og ser opp leter jeg etter et smilende ansikt. Det gjør jeg faktisk hver eneste dag. Sånt syns jeg er så viktig. Smile til andre. Ikke sånn meegga stort glis, men bare sånn lite hyggelig ett. Vet ikke med dere, men jeg blir så glad hvis noen klarer å se opp og tar på seg et lite smil. Føler meg så mye mer velkommen, haha. Det som er trist er at det nesten aldri er noen som ser opp og smiler tilbake. Det er akkurat som at folk er redd for å se andre mennesker inn i øynene. At det er tabu. Det er ikke hyggelig å sette seg ved siden av ett menneske som grynter og vrir seg vekk når du setter deg ved siden av. Skjønner ikke hvorfor folk er så redd for å smile til hverandre. Er det sånn at hvis man ikke kjenner hverandre, så kan man heller ikke smile? Bare et miiiini smil, er det eneste jeg ber om. Husker sååå godt jeg sto bakerst på trikken, (rakk den akkurat så hoppet bokstavlig på trikken) og det satt to damer på sete foran meg. Ved siden av sto det en annen dame, litt eldre, som holdt seg fast i et av setene. Damen som satt reiste seg opp, spurte ikke, men insisterte på at hun skulle få sitte istedenfor hun selv. Damen, som hadde stått, takket såå mye. Hun ble sittende ved siden av den siste damen (haha mye damer), og hun begynte plutselig å skravle om alt og ingenting. Det hørtes ut som de hadde kjent hverandre lenge. Det var såååå sykt hyggelig å høre på. Ble stående å smile og høre på hva de snakket om. Tenk å bare starte en samtale med den ved siden av deg. Lurer på hvordan det hadde blitt hvis jeg skulle spurt om dagen til en ved siden av meg på trikken engang. Det hadde blitt et stort sjokk for alle tror jeg. Det er frekt det, føler jeg. Skulle ønske jeg levde i en amerikansk film der alle er hyggelige og snakker med hverandre på bussene og T-banene. 

Det var en gang jeg og fetteren min måtte på sykehuset for å hjelpe en kompis av han som hadde fått strøm i kroppen på jobb. Vi måtte sitte å vente litt før vi kunne komme inn for å hilse på. Det var 4 seter der vi skulle sette oss. En mann satt allerede på et av setene. 1-2-3-4 seter, han satt på nr 3 og jeg og fetteren min skulle sette oss på 1 og 2. Da reiste han seg opp og flyttet seg til sete 4, så 3 ble en mellomromsstol. Jeg husker jeg hadde såå lyst til å si ifra at jeg ikke er redd for mennesker, men lot det være :-)) Ahhh, ble litt irritert jeg. Det virket som han skulle prøve å være hyggelig og la ett sete bli imellom oss.

Hvorfor er vi så redd nærkontakt med fremmede?!! 

Jeg er også helt sykt rar av meg. Tenker ofte igjennom scenarier i hodet mitt, så her er en jeg skrev ned i dagboken min, haha:

Jeg smilte en gang til en ung dame. Det så ut som vi kjente hverandre, for hun spurte nemlig om vi gjorde det. Jeg svarte bare enkelt nei, med en lite smil om munnen. "Åja, du smilte bare så hyggelig, jeg trodde vi kjente hverandre", smålo damen. Da svarte jeg "Ja, er ikke det hyggelig da? Å bli smilt til? Et hyggelig smil kan gjøre en stor forskjell. Et smilende ansikt er smittende og kan gjøre en dårlig dag litt bedre! Eller en bra dag enda bedre!

Processed with VSCO with f2 preset

Et litt langt innlegg om smiling. Men hallo, det er jo viktig, hehe <3 

:**

 




  • hits